Erobreren

Med eleganse sjonglerer han over tohundre reisedøgn i året. Han har erobret verden med sitt trombonespill, og med dirigentens presisjon balanserer han et jet-set liv som solist, komponist og dirigent.  Christian kjenner verden, og verden kjenner Christian. 

Det blåser på toppen. Foran meg sitter en mann med stor utstråling og stort ansvar. Han befinner seg midt i en hektisk virvelvind av en karriere, og når han løfter dirigentstokken er alle lutter øre. I syv år har han med rytmisk presisjon og enorm energi ledet NOSO Symfoniorkesteret, ikledd silkeskjorte og jeans. Det har vært en ferd gjennom suksesser, varme mottakelser, men også skepsis og motstand.

Star Wars. Da Christian var i tyveårene, ploget han seg vei inn i den kunstmusikalske stjernehimmelen. Han møtte sterk motstand mot trombonen som solistinstrument. I en konservativ bransje bestående av verdens mest fremtrendende dirigenter, solister og orkestre ble trombonen som solistinstrument stemoderlig behandlet. Det måtte en banebrytende person til, for å åpne verdens ører for trombonens klang. Christian var mannen. Han har måttet tåle verbale utbrudd som;  «Jeg kan til nød strekke meg så lavt som et valthorn, men aldri en trombone!» Andre dirigenter kunne klage sin nød ved å rope; «Oh my God. This is so loud! Do you think you can stand over there next to the double-basses?” Etter ti år med stjernekrig var imidlertid kampen for trombonens plass i solistuniverset beseiret. Verdens største komponister skrev i tur og orden verker til Christian. Iannis Xenakis, Arvo Pärt, Jan Sandstrøm, Michael Nyman, Luciano Berio og mange flere.

Verdens første trombonesolist. De fleste klassiske utøvere starter sin musikktrening før de har begynt barneskolen, men først som sytten-åring fremkalte Christian sin egen musikalske fødsel ved å starte Dixieland-band med kompiser. Overtiden tatt i betraktning, det var i alle fall en effektivt nedkomst. Christian fant nemlig fort veien videre til detaljerte, effektive og personlige øvesystemer. Etter kun måneder på øverommet vant han prøvespillet på solotrombonist-jobben ved i Operaen i Stockholm.  For mange kunne dette være toppen, men Christian ville mer. Han bestemte seg for å slutte i operaen, fortsette å studere - med ett mål for øye: Å bli verdenshistoriens første solist på trombone.


Samtidig som jeg turnerte som trombonesolist, tok jeg privattimer i smug hos verdens største dirigenter. – Christian Lindberg

Fra solist til dirigent. - Kanskje tørsten etter musikalske erobringer nå var nådd? Christian avbryter meg når han skjønner innholdet i mitt spørsmål.– Jeg hadde faktisk ingen planer om å bli dirigent – det var andre som oppfordret meg til å ta den retningen. Christian måtte steppe inn for en dirigent i 1997 og tok utfordringen på strak arm. – Selv var jeg ikke så interessert, men jeg ble overtalt av de andre musikerne til å fortsette, forteller han lattermildt. – Så samtidig som jeg turnerte som trombonesolist tok jeg privattimer i smug hos verdens største dirigenter. Plutselig hadde jeg fire ulike sjefdirigenttilbud verden over. 

Foto: Yngve Olsen Sæbbe
Dirigent Christian Lindberg Yngve Olsen Sæbbe

Orkesterfødsel i Nordnorge.  Hvorfor valgte du å bli sjefsdirigent for et spiltter nytt orkester som NOSO? - Orkesteret lever jo! Dessuten har det et enormt overlevelsesinstinkt. Tenk at det har vokst frem et orkester mellom Tromsøs høye tinder, og Bodøs stormfulle kyst - som attpåtil spiller for fulle hus i Salzburg og Wien!

Du har ploget vei for trombonen og du har banet vei for verdens yngste og nordligste orkester. Må du ha motstand for å få “bunntenning»? - Nei, overhodet ikke, men å tørre å forvente suksess der andre forventer misere betaler seg godt når man lykkes med sitt prosjekt. Arctic philharmonic et et slikt eksempel. Christian er tydelig stolt av orkesteret sitt. Når man reiser ut i verden og opplever stående applaus er det trolig andre norske eksportinteresser som applauderer samtidig. 

Suksessfaktorens gulltavle. Christian forteller resolutt om sine prioriteringer i orkesterlivet. - Vi må dokumentere oss på innspillinger. Verden må kunne høre oss uten å komme nordover, sier han. Nylig opplevde Arctic Philharmonic og Christian overveldende ros fra det vel ansette klassiske nettmagasinet MusicWeb Internasjonal, hvor anmelderen av over seg over deres tolkning av Tsjajkovskijs 4. symfoni. Gode innspillinger blir lagt merke til. Internasjonalt. 

- For å gjøre oss tilgjengelig internasjonalt må vi også pakke kofferten og spille for andre, forteller han engasjert. Christian er med å trekke i trådene når orkesteret skal på turné utenlands. I fjor opplevde de stående ovasjoner i den klassiske musikkens kanskje aller viktigste konserthall, Musikverein i Wien.

- Nå er verden oppmerksom på Arctic Philharmonic, som er vårt internasjonale navn. Men, det vil ikke videreutvikle seg optimalt uten at vi har en solid hjemmearena, påpeker han. - I Bodø har vi Stormen konserthus. I Tromsø burde vi hatt et tilsvarende signalbygg.

Hjernen er max aktiv når den arbeider med musikk. Det finnes ingen sammenlignbare hjerneaktiviteter! – Christian Lindberg

Erobreren av struktur og kaos.  - Min bror sa til meg: Siden du var fem år har alle som har vært rundt deg følt at de er rundt en vulkan!  Det er kanskje noe der. Men, det virker ikke på meg som du kun er et endimensjonalt vulkansk fenomen. Kunne noen beskrevet deg som perfeksjonist i tillegg til vulkan?  - Ja, uten struktur hadde jeg gått under til fordel for det store kaos. Jeg søker hele tiden utvikling, for jeg tror det å forfalle i bekvemmelighet er roten til et ulykkelig liv.

Christian er aktiv i sosiale medier, og på YouTube finnes det utallige, eksentriske videoer hvor Christian demonstrerer tromboneøvelser med metronom og iskald presisjon. Her får vi demonstrert overlæringens tidvis selsomme natur. Fra seertallene å dømme, virker Christians videoer å være attraktive hotspots på nett. Christian formulerer musikk slik som få kan. Det er som om han trekker ned et projektorlerret og gjør musikken til noe fysisk, bevegelig og formelig. 

Christian mildner sitt entusiastiske fyrverkeri,  og omslutter plutselig de aller næreste ting. - Det nærmeste man kommer sjelens mysterium, er å se et nyfødt barn inn i øynene å lure på hvem som er der inne. Christian snakker som en bestefar nå. Det låter ikke så ulikt om hvordan han forteller om sin egen komponering. - Å komponere er for meg den mest intuitive og ektefølte skapelsen jeg kan ta del i, sier han ettertenksomt. Han liker seg utvilsomt på toppen. Vulkanen og perfeksjonisten sier han må hjem for å forberede morgendagens orkesterpøve. - Jeg har funnet autentiske tempobeskrivelser fra Tsjajkoviskij. Ingen har spilt slik som vi nå gjør, tidligere. Vi blir de første!, avslutter han med glød i blikket.