Danske Christian Kluxen (36) blir NOSOs neste sjefsdirigent. I dette portrettintervjuet blir du nærmere kjent med ham.

Den neste Sjefen

Hjemme hører han på nesten all slags musikk. Bortsett fra klassisk.

– Skal vi se... grønsj og trip-hop, altså Nirvana, Portishead og Tricky… Og The Police…

Christian Kluxen (36) - NOSOs sjefsdirigent fra 1. januar 2019 - stryker seg i hipster-skjegget mens han ramser opp band han har likt, og liker.

– På ett tidspunkt hadde jeg alle Metallica-albumene. Og så er jeg veldig svak for Radiohead og Björk.

Til slutt forklarer han likevel at «nå går det nesten bare i jazz» der hjemme på Amager utenfor København, hvor han det siste drøye året vært samboer med sin norske kjæreste – sopranen Kari Postma – og hennes to døtre.

– Jeg forsøker å holde på at jeg også er forbruker av musikk. Jeg lytter sjelden til den musikken jeg dirigerer når jeg er hjemme for å slappe av. Jeg liker godt å lytte til all mulig slags musikk der hjemme, men helst ikke altfor mye klassisk musikk.

Foto: foto: Marthe Mølstre/NOSO
Ny sjefsdirigent Christian Kluxen foto: Marthe Mølstre/NOSO

Sprer varme

Et par tusen kilometer fra urbane København – langt, langt mot nord – sitter jeg med Kluxen i en liten bar i Stormen konserthus, Bodø. Her er verken musikk eller andre folk en fredag formiddag, og når sola skjærer seg gjennom vinduet på sin vei fra øst, er den for sent ute. Kluxen har for lengst varmet opp rommet, fylt det med energi.

Han ser ut som om han hører til her. Enhver bar vil kle Kluxen, og det er i høyeste grad gjensidig. Som en del av millenniumsgenerasjonen ser han dessuten – noe overraskende – en forbindelse mellom sine utålmodige, twitter-tastende jevnaldrende og klassisk musikk.

– Jeg tror på at min aldersgruppe, vi som kalles «millennials», har en innebygget kompetanse for å forstå budskapet i klassisk musikk. Fordi jeg syns at min generasjon, og de enda yngre, er utrolig bevisste på ikke bare det som foregår i våre egne liv, men også hvordan vi kan bygge et system i verden slik at vi kan leve sammen i mange år framover, både når det gjelder miljø, samfunn og demokrati. 

Mer samfunnsbevisste

– Du mener at dagens unge er mer samfunnsbevisste enn tidligere?

– Absolutt! Jeg tror det går veldig i bølger. Jeg tror det har vært noen generasjoner nå hvor det har vært veldig mye fokus på enkeltmennesket, på det enkelte menneskets frigjøring og utvikling og på hvordan enkeltmennesket kan påvirke verden. Det har ført både gode og dårlige ting med seg, men jeg tror at det i dag – for min generasjon – handler mye om å være bevisst på hva som foregår rundt oss, sier han.

– Og det er jo en stor del av det å sitte i en konsertsal og lytte til en symfoni. Det er ikke bare å lytte til musikken, men å lytte til hva musikken sier meg og hva slags stemning jeg føler det er i salen akkurat nå. For når alt kommer til alt er det jo en vanvittig tanke at to tusen mennesker sitter i en sal uten å si et ord på tre timer – og bare lytter. Vi er jo så vant til Twitter og Facebook, vant til å uttrykke oss selv, men så skal man plutselig bare holde kjeft. Og lytte, smiler han.

– Det kan vi saktens godt ha litt mer av.

Mange sier at klassisk musikk lukker, at man må vite en hel masse om verket, at man må lese om det og forstå det, men jeg tror at de fleste klassiske verker er ment å snakke til fantasien og til følelsene direkte. – Christian Kluxen
Christian Kluxen har vært på flere turer til Bodø, og trives godt i Nord-Norge.

– Mange er redde for å føle seg dumme, ikke å forstå?

– Jeg pleier å snu på det og spør dem: «Trenger det å være noe å forstå? Hva følte du?».

– Hva svarer folk da?

– Da blir de gjerne litt perplekse, men svarer hva de faktisk følte. Og da svarer jeg: «Ja, men da har du jo fått opplevelsen.»

- Mye av den klassiske musikken ble skrevet lenge før cd-spillere og Spotify, og folk måtte gå i konsertsalene for å høre den. Det slipper de jo i dag?

- Ja, men opplevelsen av å sitte sammen med mange mennesker og bare lytte er jo...heftig. Det kan være bortimot en ut-av-kroppen-opplevelse. Og det tror jeg tiltaler den yngre generasjonen, som er mer bevisst på hva som foregår rundt dem enn mennesker kanskje har vært i noen generasjoner før dem, sier 36-åringen.

– Det kan jeg godt tenke meg å utnytte, for jeg tror at klassisk musikk kan åpne denne medmenneskelighetssfæren enda mer.

- Du mener rett og slett at klassisk musikk kan være et redskap for mer medmenneskelighet?

– Absolutt! Jeg tror at musikken er en måte å få medmenneskeligheten til å vokse i livet. Du sitter i en konsertsal med mange andre mennesker og sier ingenting – det er klart at du da vil være påvirket av det som foregår rundt deg. Du vil merke stemningen. Jeg vil si at når jeg står og dirigerer, så er jeg utrolig oppmerksom på hva som foregår i orkesteret og hva slags impulser jeg får fra orkesteret. Og jeg tror at folk som sitter i salen er veldig oppmerksomme på hvilke impulser de får fra scenen, men også fra salen rundt dem.

– At sansene åpnes?

– Mange sier at klassisk musikk lukker, at man må vite en hel masse om verket, at man må lese om det og forstå det, men jeg tror at de fleste klassiske verker er ment å snakke til fantasien og til følelsene direkte.

Følsom. Varm. Intelligent.

– Det er ikke mer komplisert enn det?

– Nei. Akkurat som når man går på gaten og plutselig kjenner duften av en parfyme. Plutselig er man 20 år tilbake i tid, til en kjæreste man hadde da fordi det var den parfymen hun brukte. På samme måte tror jeg klassisk musikk, og all musikk, kan være denne duften som...kanskje har man aldri hørt verket før, men likevel er det et eller annet som begynner å banke inni hjertet. Det opplever jeg i hvert fall selv.

Leser man noen dusin internasjonale anmeldelser av konserter Christian Kluxen har dirigert, er det disse ordene som går igjen:

«Følsom». «Varm». «Sjarmerende». «Presis». «Karismatisk». «Intelligent». «Vital». «Engasjert». «Levende». «Modig». Og «empatisk».

Man skulle tro de kjente ham privat. For det framstår som liten, eller antakelig ingen, forskjell på de personlige egenskapene hans og de profesjonelle. De går da også hånd i hånd på flere områder, for eksempel i gateprosjektet hans i København.

– Hvordan startet det?

– For noen år siden bestemte jeg meg for at jeg ville gjøre noe annet på julaften enn å sitte hjemme og spise mat. Så jeg dro ned til et herberge som sørget for at noen hjemløse mennesker fikk feire jul.

«Gatens Symfoni»

Der fikk han seg en overraskelse.

– Ja, jeg kom dit for å hjelpe til, og spurte hvem som skulle lage maten. Og da svarte de at «det skal du», smiler han.

– Men jeg har alltid elsket å lage mat og jeg er godt i stand til å lage en fleskestek med saltede poteter og rødkål, som vi spiser i Danmark på julaften.

Dermed lagde han mat til de 40-50 hjemløse på stedet. Og minst like viktig: Der dukket ideen om «Gatens symfoni» opp.

– Jeg tenkte det ville være fint å bringe den klassiske musikken ut til disse menneskene. Så vi har hatt noen konserter på dette herberget. I perioder er det utfordrende å få ensembler til å stille opp, for vi kan ikke betale dem, men vi har hatt noen veldig gode ensembler, for eksempel Den danske strykekvartett, Piazzolla Orkestret, Royal Danish Brass, Den Jyske Operas Kor – og alle har gjort det gratis, sier han.

- Man skal bare lytte

– Jeg kan merke at det gjør godt for menneskene i det herberget.

– Er de interesserte i musikken eller bare glade for oppmerksomheten?

– Jeg kan jo ikke vite hva som skjer inni dem, og det er selvsagt individuelt. Men da vi hadde Piazzolla Orkestret begynte noen å danse helt impulsivt. Og vi har hatt konserter hvor folk hatt sittet og grått. Vi har også hatt konserter hvor noen har forlatt, fordi de ikke syntes det var interessant. På herberget er det mange kulturer samlet, og det vakre er at de tar det som det er. De tenker ikke over at det er klassisk musikk eller om det jazz eller pop eller rock. De lytter bare.

Så smiler han igjen.

– Det liker jeg godt. Det er slik jeg synes at musikk skal oppleves, om jeg skal være helt ærlig. Man skal bare lytte.

Halvt tysk, halvt dansk

Selv kommer Christian Kluxen fra et møblert hjem.

– Jeg har vokst opp i en familie hvor min far var direktør for Aldi og andre supermarkedkjeder i Danmark. Min mor var farmasøyt og senere ble hun premierløytnant i det kvinnelige marinekorpset og arbeidet også en periode i etterretningstjenesten i Danmark.

– Likner du noen av dem?

– Min far var en meget sammensatt person. Veldig følsom, men også veldig streng, på godt og vondt. Min mor var svært utadvendt, og utrolig kjærlig og medmenneskelig, interessert i andre mennesker. Jeg har nok blitt en blanding av det hele.

I denne cocktailen ligger også en annen miks; han er halvt tysk, halvt dansk. Og slik jobber han, slik taler han; med tysk grundighet, tysk presisjon, pliktens gleder, tydelig og trygg – men også sterkt preget av sin andre halvpart; dansk åpen, dansk laidback, følsom og mild, reflektert og glad – levemannen Kluxen, den sanselige Kluxen, han som forsyner seg av livet, så ofte som han kan. Han som vet at det er skjørt.

Har lært at livet er skjørt

NOSOs nye maestro skulle nemlig oppleve tap relativt tidlig. Faren døde da Christian var 18. Moren seks år senere.

– Det har også preget meg, selvfølgelig, sier han.

– Jeg følte på et tidlig tidspunkt at jeg skulle utnytte den friheten jeg av ulike årsaker hadde fått, og det har også gjort at jeg har søkt ut i verden, til andre steder og orkestre i utlandet. Prøvd å skape et liv på den måten.

Han har to søsken, men de er vesentlig eldre enn ham.

– De flyttet hjemmefra da jeg var 6-7 år, så jeg har alltid forsøkt å klare meg selv, spesielt etter at mine foreldre gikk bort, da har jeg virkelig prøvd å skape mitt eget liv.

– Har det vært en mulighet eller en flukt?

For første gang stopper han litt opp, tenker seg godt om før han svarer.

– Både og, hvis jeg skal være helt ærlig. Det har ligget mange muligheter i det, men i all bevegelse tror jeg det ligger litt flukt. Det har det også gjort for meg.

– Føler du at du flykter litt fortsatt?

– Ja, litt. Noen ganger er det noe som pusher deg over kanten og du faller veldig hardt. Og andre ganger hopper man litt lengre og når over på den andre siden. Gir det mening?

Sterk - og myk

Enda et smil, men aldri arrogant, bare vennlighet, varme. Du trenger ikke tilbringe mye tid med Kluxen før du føler du at han er en gammel venn, en du har kjent hele livet. Han kommer også med en sympatisk sårbarhet, en smule tvil. Den lille tvilen som sørger for å koble ut autopiloten din og alltid minner deg på å stille spørsmål, om valgene du har og tar, for eksempel at det aldri er verdiene dine som må vike, at du aldri må miste deg selv i alt som hele tiden forsøker å ta oppmerksomheten fra det viktigste i livet ditt; hva og hvem du skal være, for deg selv og andre. Denne sunne tvilen, den som hjelper deg til å være et helere menneske, som gir deg integritet.

– Jeg liker å bli pushet og jeg liker også å hoppe langt. Og jeg liker i tillegg å samle meg selv opp, reise meg når jeg har falt. På den måten tror jeg at jeg er veldig sterk. Men jeg tror også at jeg er veldig myk på mange andre områder.

Hvis man mister sine foreldre tidlig i livet, så blir teppet revet vekk under en veldig hurtig. Det preger en. Det har preget meg.

– Ingen bakdel i ditt yrke?

– Nei, jeg tror man må være slik hvis man skal jobbe med musikk. Da må det være noen veldig myke punkter. Selv de mest hardcore musikerne jeg har møtt, som vet nøyaktig hva de vil, de har sine øyeblikk med stor tvil og stor ømhet og mykhet. Det tror jeg også at jeg har.

– Savn?

– Jeg tror at hvis man mister sine foreldre tidlig i livet, så blir teppet revet vekk under en veldig hurtig. Det preger en. Det har preget meg. Men det har på en måte pushet meg når jeg noen ganger har tenkt at «dette makter jeg ikke». Da har jeg tenkt: «Ja, men hva skjer da, hvis jeg ikke klarer det? Det er vel ikke noe som kommer til å bli verre.» Det tenkte jeg mye da mine foreldre gikk bort; herfra kan det bare gå bedre.

Kluxen smiler litt forsiktig igjen.

– Og det synes jeg faktisk at det har gjort.

Optimist

Den optimistiske tilnærmingen til livet har han åpenbart beholdt. Like før debuten som hoveddirigent på Madame Butterfly på Den Jyske Opera i 2016 ble han intervjuet i den danske storavisen Politiken: 

   «Jo, jeg er nervøs. Jeg har ikke sovet mye de siste nettene», uttalte han.

Men på den annen side:

«Det er typisk at jeg er nervøs hver gang jeg står overfor et nytt orkester. Og hvis det ikke går godt her, går det nok godt et annet sted. Jeg dør ikke», la han til.

– Hvordan er det med selvtilliten? Tror du alltid på deg selv?

– Nei, det gjør jeg ikke. Men i min jobb, når man står foran 60 musikere som har brukt mer tid på sine instrumenter enn jeg noen gang kommer til å bruke foran et orkester, da er det viktig – ikke for meg, men for dem – at jeg ikke uttrykker usikkerhet. For at de skal føle trygghet, kan ikke jeg utstråle usikkerhet.

Om tro på seg selv - og tvil

– For da sprer deg seg?

– Det er som å være sjåfør i en buss. Hvis man hele tiden tar mikrofonen og roper at man ikke vet hva man gjør, da blir folk utrygge og vil neppe kjøre med deg igjen. Sånn er det også å dirigere. For musikerne er det nok best å være sikker i sin sak. Men jeg er usikker hver eneste dag, i tvil hver eneste dag om det verk jeg skal opp og gjøre. Hva skal jeg gjøre med det, hvorfor er det her? Og noen ganger merker jeg at jeg går på podiet og tenker at «jeg aner ikke noe om dette, dypest sett», fordi noen ganger er det sånn at jo mer man vet, desto mindre forstår man det. Men det handler jo egentlig om ikke å stå i veien for musikken. Og om å komme inn i hjernen på komponisten. Og når jeg da har dirigert meg igjennom det en gang, så merker jeg at det åpner seg selv.

Oppsummert:

– Jeg har veldig tro på musikken, og litt mindre tro på meg selv.

Ensom jobb

– Du har valgt en ensom jobb?

– Ja, det er det, på noen måter. Men ikke på podiet. Føler man seg ensom på podiet, så er enten ikke musikerne så åpne for meg som de burde være, eller så er ikke jeg så åpen som jeg burde være. I gamle dager, med de store maestri, da handlet det mye om dem, om personligheten deres. Det har endret seg, nå er det mer demokrati. Jeg tror at mitt fag handler veldig mye om å merke hva som foregår rundt meg. Det pleier å gjøre meg litt mindre usikker og nervøs, at jeg faktisk skal gjøre dette sammen med noen. Det er ikke jeg som skal spille, men jeg skal få dem til å spille så godt de kan, få det beste ut av musikerne.

Familiemann

– Men å være dirigent er ensomt på mange andre områder, som man ikke kan gjøre noe med. Det er mange hotellrom, mange kvelder man spiser alene, mange flyreiser. Det kan gå dager, hvis jeg reiser langt, hvor jeg ikke snakker med et eneste menneske, som i en samtale. Det tror jeg at jeg er rimelig god til, fordi jeg også liker å ikke snakke. For selv om jeg snakker mye nå, liker jeg meg også når jeg ikke trenger å si så mye.

– Du har dessverre fått trening i ensomhet?

– Ja, helt klart. Det tror jeg absolutt at jeg har.

All reisingen fører også til andre utfordringer for en familiemann.

– Når jeg ikke arbeider, er jeg hos dem så mye som mulig for å være en del av familien. For det er jo vanskelig å reise så mye, og så komme hjem hvor alle kikker på en og tenker; «hvem er den mannen som sitter og spiser frokost i vår stue?»

Dirigent som 15-åring

– Hvordan ble du selv interessert i musikk?

– Jeg kan ikke huske hvordan jeg ble interessert i musikk. Jeg tror det var fordi mine søsken likte rock- og popmusikk. Min søster elsket Cliff Richard og min bror elsket The Police, så jeg tror jeg var omtrent sju år da jeg kunne synge en del Police-sanger på engelsk. Jeg begynte også å spille litt klaver, men klaveret og meg ble aldri til noe særlig, smiler han.

– Så begynte jeg å spille tverrfløyte i Tivoligarden i København, og der var jeg i ti år – dirigerte også orkesteret de siste to årene. Jeg gikk også på konservatoriet med tverrfløyte.

Og siden jeg som 15-åring begynte å dirigere i Tivoligarden, har direksjon vært en del av mitt liv, samtidig som jeg spilte fløyte, sier han.

– I fjor hadde jeg 20-årsjubileum som dirigent.

«Forsker» og formidler

– Det var da du ble interessert i klassisk musikk?

– Mange musikere og dirigenter kan si at «det var den dagen da jeg var og hørte det orkesteret spille den symfonien og så den dirigenten at jeg bestemte meg for å bli dirigent», men slik har jeg aldri hatt det. Det har vært en del av mitt liv siden jeg var 15 da jeg dirigerte, og musikk har alltid vært en del av mitt liv. Da jeg var i Tivoligarden var også mine venner i Tivoligarden, så vennskap og samvær og medmenneskelighet, som vi snakket om tidligere, var en del av det. Det har kommet naturlig.

– Det vanlige for en ungdom er vel å interessere seg for rock og pop?

– Noen danser tango, noen danser vals, ler han.

– Jeg tror også at interessen for å dirigere kom fra at det er noe i det med å kommunisere. Jeg tror alltid jeg har hatt to sider, hvor den ene siden har vært litt «forskertypen», som liker å sitte og forske i et verk eller et skrift eller noe originalt, på en måte. Og så, den andre siden av meg som er performer, formidler. Og da har det å dirigere tiltalt meg veldig.

Disse musikerne spiller på et ufattelig høyt nivå.

– I januar blir du sjefsdirigent i NOSO. Hvordan tilnærmer du deg den oppgaven?

– Først og fremst måtte jeg jo spørre meg selv; «er dette det riktige orkesteret og arbeide med i lengre tid?» Og dernest: «Hva vil de? Hva vil jeg? Og passer de to sammen?»

Så er det jo derfra å fokusere på musikken, fokusere på det som betyr noe for oss alle, og prøve å planlegge hva vi skal gjøre av musikk, hvorfor skal vi gjøre det og hvordan kan det gi noe til publikum, orkesteret, musikerne og kanskje også til meg. Det er den overordnede tankeprosessen jeg har gått gjennom.

– Du har jobbet med NOSO før, så du kjenner orkesteret litt. Hvorfor tok du jobben?

– Først og fremst tror jeg vi valgte hverandre. Jeg tror at denne organisasjonen er på et sted i utviklingen hvor jeg kanskje passer inn akkurat nå. 

– Hvordan vurderer du orkesteret?

– Det er jo en utrolig sammensatt organisasjon, med administrasjon rundt en paraplyorganisasjon som omfatter en opera som gjør store, fullsceniske produksjoner, en sinfonietta som har et kjemperepertoar, et kammerorkester som er enormt energiske og gjør mange forskjellige prosjekter og et symfoniorkester hvor alt blir samlet. Pluss å turnere rundt i hele regionen.

Kommer til å lære mye

Kluxen smiler bredt i skjegget ved tanken.

– Altså – hvis det ikke er noe interessant for meg å finne i en slik organisasjon, så vet jeg ikke hvor jeg skulle finne det! For meg er det veldig perfekt, for jeg elsker å gjøre opera og jeg elsker å gjøre symfoniske verk, sier han.

– Og så ser jeg fram til at jeg ikke bare kan bidra, men også lære utrolig mye av NOSO. Jeg kommer til å lære mye kunstnerisk av musikerne. Det er jo ikke noen hvem som helst som er her av musikere. Musikerne i dette orkesteret er topp musikere, noen av dem gjester de store orkestrene i verden når de ikke er her.

– Hvor gode er de?

– Disse musikerne spiller på et ufattelig høyt nivå, noe som for mange er utrolig å finne i et område som Nord-Norge. Helt unikt – og det mener jeg ærlig, og jeg kan ikke se hvordan jeg skulle klare å ikke lære noe av disse musikerne. 

Imponerende CV

– Og så gleder jeg meg til å lære noe av denne organisasjonen, for det krever virkelig noe å kunne jobbe slik, samarbeide slik. De nordiske landene er jo kjent for samarbeid og demokrati.

Christian Kluxen er en ettertraktet dirigent med en rekke priser på hylla. Han ble også tildelt Arne Hammelboes stipend tre år på rad og har dirigert flere av de største orkestrene i verden. Etter å ha hatt den prestisjefulle posten som Dudemel Fellow i selveste Los Angeles Philharmonic Orchestra i 2014/2015, fikk han i 2016 jobben som sjefsdirigent for Victoria Symphony i Canada, som han startet i 2017 og fortsatt har. Tidligere har han vært assisterende dirigent i Royal Scottish National Orchestra i tre år.

– Tror du det er tilfeldig at du jobber så mye i den nordlige aksen av verden?

– Altså, umiddelbart vil jeg si «ja, det er tilfeldig», men det tror jeg likevel ikke at det er. Det er jo ikke bare jeg som velger hvor jeg ender. Det er jo også de som må like meg. Kanskje hører jeg mest til der. Min far var fra Hamburg, så jeg har virkelig følt meg veldig halvt tysk og halvt dansk. Men jo mer jeg har lært nordisk musikk, jo mer jeg har jobbet i Norden, så har det blitt det som har fanget meg, sier han.

Jobber helst i nord

– Vi er jo virkelig ett folk her i denne regionen; Norden, de baltiske statene og helt inn i Russland. Alt dette hører jo sammen, og det kan man merke på mentaliteten. Og merkelig nok, så kan jeg også merke det på mentaliteten når jeg jobber i Canada. Og på den måten er det kanskje en spesiell energi i den nordlige halvkule, som for meg er medmenneskelig, demokratisk og humanistisk. Det ser jeg i Norge, det ser jeg i Danmark og Sverige, og også i Canada. Jeg har jo også hatt en stilling i Skottland. Det eneste stedet som skiller seg ut for meg er det året jeg var i Los Angeles. Men der var det da også veldig varmt, ler han.

– Og så må jeg innrømme; jeg er ikke så glad i varme. Jeg liker kulde bedre.