English

Bli med backstage

Alle har sett hundremetersprinteren som konsentrerer seg rett før startskuddet, eller utforkjøreren som venter på klarsignalet der øverst i bakken. De står stort sett ganske stille. Hva så med orkestermusikere? Hva foregår egentlig de siste timene og minuttene før vi møter dem i rampelyset? Bli med backstage.

Det står en ensom musiker med ryggen til verden mellom første og andre stolrad i en konsertsal. Det er halvannen time til konsert, og bare noen minutter til lydprøven begynner. Han står helt i sin egen verden akkurat der og da, i dyp konsentrasjon. Kanskje bekymrer han seg for en vanskelig passasje i musikken som skal spilles, og terper gjentagende de samme tonene gang etter gang.

Tilflukt på kjøkkenet, også en del av backstage-området.

Stolene i salen står og venter på å fylles av publikum, men på scenen bak han og i siderommen til scenen er det som i en maurtue - stoler som skal justeres, noter som skal på plass og kolleger som har det omtrent på samme måte som han selv. Man kan høre de underligste lyder fra alle kanter, noen spiser, noen sitter stille og glaner tomt ut i lufta, mens andre igjen vandrer hvileløst omkring. Noen snakker med sine kjære i telefon, noen sjekker salen for pokemons. Flere bærer rundt på instrumentet sitt, selv om de ikke spiller på det. Det kan se ut som de går og holder på det så de ikke skal glemme å ta det med når de skal ut på scenen.

Kikke over partituret, repetere, memorere.

Den kakofoniske lyden av et orkester som spiller samtidig, men helt uavhengig av hverandre de to minuttene før kammertonen lyder, er bare barnematen i forhold til den lapskausen av toner som høres før orkesteret
kommer ut på scenen. Når 60-70 musikere med hvert sitt instrument spiller hver sine toner, triller, løp og skalaer er det så stygt at det er fascinerende.

Mange tror at bak scenen er det hyggelig, lekkert, god mat og glamorøst. Dette stemmer ikke direkte. Musikernes venterom kan være både upraktisk og rotete. Det er mange musikere i et fullt symfoniorkester, så den lille plassen må deles nøysomt. Noen venterom er golde og usjarmerende, andre er rom som egentlig brukes til noe helt annet. Fristende er det sjelden.

Da NOSO spilte i Oulu var det bare å gå rett fra bussen, og strene inn i musikernes oppholdsrom for å vente. Garderoben denne gang var et slags kantine-rom, med oppvaskbenk midt i og ganske få stoler. Ketchup-dispensere og fiolinkasser om hverandre. Høyst hverdagslig er det, og alt annet enn spektakulært. Ingen røde løpere eller høye glass. Kanskje et fruktfat, hvis det er bestilt hos arrangøren.

Konsentrasjonen dirrer lydløst i lufta. Man snakker ikke til folk som dette i en slik situasjon. Samtidig, fra en klynge i et hjørne høres snakk og høy latter. Her er bukser på halv tolv og sminke som ikke er helt på plass. Her er instrumenter som må klargjøres og nakkemuskler som må mykes opp.

Det oser av rutiner, seremonier og innøvde vaner. Hver enkelt musiker har sitt personlige rituale, og alle vet hvor de skal etter hvert: Toge inn på scenen, finne sine plasser.

Så kommer punktet da scenen skal inntas. Publikum har inntatt setene. Salen er fullsatt.
Et symfoniorkester starter presist.
Dirigenten dukker opp – man er i gang.