Pathétique…takk

La meg innledningsvis erkjenne at jeg sitter helt på enden av den musikalske næringskjeden. Jeg verken behersker noen instrumenter, kan lese noter eller tør driste meg til å briljere med musikalske uttrykk og fraser. Jeg er kort og godt konsument. Lytter til, og bruker musikk. Og det er ingen hemmelighet at min musikksmak har vært godt fundamentert innenfor rocken. Dog har min musikksmak utvidet seg i takt med vekt og alder, herunder også klassisk. Selv om jeg nok må innse at jeg nok aldri vil klare å sette meg inn en brøkdel av det som er tilgjengelig av denne musikken.

Og jeg må i skam innrømme at jeg fram til konserten med NOSO den 8. juni i Kulturhuset kun hadde opplevd skarve to konserter med symfoniorkester. Odense Byorkester engang på 80tallet og Trondheim Symfoniorkester på slutten av 90tallet. Sistnevnte var i samspill med en ikke ukjent Halvdan Sivertsen og da ble det etter hvert mindre spill og mer spilloppmakeri.
Onsdagens konsert ble altså mitt tredje møte med et symfoniorkester i levende live. La meg understreke at jeg med glede bivånet og bifalt dannelsen av et Nordnorsk Symfoniorkester.

Men så var det dette med å klare å få med seg konsertene da.
Vel to uker før denne aktuelle konserten gikk jeg gjennom noen kommende quizoppgaver i lag med min quizmakerpartner Liv Boye Okkenhaug. I en oppgave var det et utdrag fra Pathétique, jeg trakk pusten for å si at nettopp Pathétique var det stykket jeg kanskje aller mest kunne tenke å oppleve i en konsertsal.  Men før jeg kom så langt fortalte hun meg at dere skulle framføre den i Bodø Kulturhus den 8. juni.  Jeg sa ikke et ord men tok meg fan på at denne konserten skulle jeg ikke la gå meg hus forbi.
Her må jeg i digresjons form innskyte at Pathétique har stått som en søyle i min klassiske bevissthet i 40 år. Et kjærlighetsforhold som kom via progrocken og forsterket musikk.  Etter at The Beatles og Stones hadde ufarliggjort strykere begynte jeg og mine venner på slutten av sekstitallet å kjøpe plater med et par grupper som blandet rock og klassisk.  De nederlandske Ekseption og de britiske The Nice.  Sistnevnte med vidunderbarnet Keith Emerson på tangenter. I 1970 ga de ut albumet Five Bridges. Et slags symfonisk verk i fem satser hvor Sinfonia of London spilte sammen med The Nices slagverk, bass og forskjellige klaviaturer.

Denne platen klarte jeg omsider å skaffe meg også på CD for et år siden. Five Bridges Suite er et verk jeg stadig spiller og elsker.  Men på platen lå det to andre klassiske verk som var til dels opprocket og maltraktert. Intermezzo fra Karelisuiten av Sibelius og tredjesatsen til Pathétique.

En vakker dag i 1971  kjente jeg igjen et klassisk stykke på NRK.  Det var Tsjaikovskijs Pathétique.  Jeg stoppet taxien jeg kjørte, og satt i sommervarmen oppe på Soløyvannet og nøt. Der og da forsto jeg at klassisk musikk var verd å høre på, også uten bass og slagverk.
Da jeg som voksen begynte å kjøpe en del klassiske CDer var Pathétique en av de første jeg skaffet meg. Og jeg har lært meg å kjenne alle satsene.

Rundt år 2000 klarte jeg å kjøre noen hundre kilo sild rett i gulvet på min sivile jobb i fiskeindustrien mens jeg drømte meg totalt vekk i den såre fjerdesatsen. En relativt forbannet arbeidsformann nektet å tro at det var klassisk musikk jeg hadde på øret.
Onsdag 8. juni fikk jeg altså endelig i levende live oppleve stykket som ble min åpning inn til den klassiske musikken. En vakker opptakt med Finlandia, duetten mellom Engegård/Sunqiust ble kronet med et verk jeg personlig regner som et av de flotteste som er skrevet.

Det var vakkert, det var stort og det var ubeskirvelig flott.  Jeg er overhodet ikke kapabel til å bedømme veken dirigent, soli eller prestasjonene. Men NOSOs versjon traff meg. Og da tredjesatsen tok av satt en godt voksen mann på 63 år og nesten 90 kilo og felte ekte tårer.

Jeg vet det blir umulig men jeg vil gjerne ha framført Pathétique i min begravelse når den kommer om forhåpentligvis mange år.  Derfor gjør det ikke noe om den kommer på CD.

Takk.

Knut Eide