Klassisk Musikkmagasin imponeres av Olsen og Wallin

Olsen Asgaardsreien, op. 10; Symfoni nr.1 i G-dur, op. 5; Konsert for tenorbasun og orkester, op. 48 Nordnorsk Symfoniorkester, dir. Christian Lindberg (trombone).
BIS-SACD-1968 (63 minutter)
Terningkast: 6
www.bis.se

Rett som det regner, kommer en skur, og slik kommer en lykke sjelden alene: Det er knapt et ar siden den første innspillingen av Symfoni nr. 1 og det symfoniske diktet Asgaardsreien av Ole Olsen, født i Hammerfest i 1850, utkom på CD (Sterling CDS 1086-2), med Latvias nasjonale symfoniorkester dirigert av Terje Mikkelsen. Den dårlige nyheten for pionerene Mikkelsen og Sterling er at denne nye utgivelsen sprenger den forrige ut av vannet: spillet og innspillingen er sa gjennomgående bedre at musikken fremstår helt som ny. Den nye platen åpner med Asgaardsreien, en oppsiktsvekkende prestasjon for sin tid (den ble skrevet i 1878); riktignok hadde 76 Olsen eksempelvis Liszts symfoniske dikt bak seg, men hans egen musikk peker også fremover mot Sibelius, som sa vidt var ute av kortbuksene den gang. Og dette er slående musikk på egne ben, med en intens fremdrift toppet av en stolt hymne - fikk den bare sjansen, kunne symfonien bli en konsertfavoritt verden over.

Olsens første symfoni er likeledes et forbløffende verk, uansett dato: Da det ble komponert, i 1875-76, var Otto Winter-Hjelms første symfoni, den første norske symfonien, bare fjorten år gammel. I mellomtiden hadde Grieg skrevet sin eneste symfoni i 1864, men trakk den raskt til bake med påskriften "Ma aldrig opfores", og i 1867 kom Johan Svendsens første symfoni. Olsens nr. 1 er trygg og artikulert, melodiene er direkte og ærlige, og orkestreringen bomsikker der den overraskende abrupt flagrer mellom instrumentene. Nettopp det er blant elementene som gjør at musikken klinger mer moderne enn sin tid, og det må ha vært morderisk å mestre det, men Nordnorsk Symfoniorkesters musikere møter utfordringen med spretten energi. Og sprudlende energi, spritet opp med en uimotståelig fornemmelse av moro, det er varemerket på hele stykket. Olsen var åpenbart en mann med et stort hjerte og et ganske greit syn på livet, en man kunne ta seg en pils eller to med.

Hvis Olsens sibelianske forhåndsekkoer ser fremover, var det å skrive en trombonekonsert i 1886 et uttrykk for en forbløffende uavhengig tankegang, så også med hvilken frihet Olsen skriver for instrumentet - så naturlig som om trombonekonserter var helt vanlig: man venter at soloinstrumentet i en cellokonsert skal synge, men her gjør trombone det også. Det er et eller to klossete girskift i orkesteret, men umiddelbarheten i Olsens melodier - for orkesteret så vel som for solisten - feier slik kritikk unna.

Nå kan det virke som om Ole Olsen representerer en av de mer velholdte hemmelighetene innen norsk musikk. Han døde i 1927; la oss ikke vente til hundreårsdagen med a høre mer musikk av ham. Det er masser av den.

Klassisk Musikkmagasin nummer 3, 2011.

Oversatt fra engelsk av Mona Levin

MARTIN ANDERSON bor i London og skriver for en rekke musikktidsskrifter i  USA og Storbritannia, og utgir bøker am musikk og CDer på Toccata Press.

*****

Wallin Imella;* The Age of Wire and String; Drei Gedichte von Rainer Maria Rilke**  *Susanne Lundeng (fele); **Siri Torjesen (sopran); Bodø Sinfonietta, dir. Christian Eggen Bodø Sinfonietta PPC 9063 (44 minutter)
Terningkast 5
www.noso.no

Rolf Wallin gjør det godt innen urenergi, og når det kombineres med hardingfeletradisjonen i Imella (2006), en konsert for fele og orkester, er resultatet vanskelig a motstå. Wallin gir solisten et arsenal av temaer a velge fra, som alle kan sende verket ut i forskjellige retninger. Intensiteten i orkesterkomposisjonen gir felepartiet en uvanlig konsentrasjon og gjør verket som helhet (det er 21 minutter langt) både bestemt og viltert uberegnelig; det klarer å være både snurrig og spennende - en sjelden kombinasjon. Slående fremførelser av solisten, Susanne Lundeng. The Age of Wire and String (2005)  består av åtte bittesmå miniatyrer, kaleidoskopiske utforskninger av farge og tekstur som forsvinner like fort som de dukker opp. Drei Gedichte von Rainer Maria Rilke, i den lyse klangen fra Siri Torjesens stemme, er et tidlig verk, fra 1994, og det forklarer den ekspresjonistiske stilen; denne versjonen for kammerorkester er fra 2007, da Wallin var festivalkomponist ved Nordland Musikkfestuke. Denne CDen synes å være utgitt av Bodø Sinfonietta selv - det fremgår ikke navn på noe plateselskap - og de spiller med åpenbar entusiasme. Modig gjort, særlig siden den er i SACD-Iyd - men synd at de ikke tok med et Wallin-stykke til i same slengen: 44 minutter er ikke akkurat generøst.

Klassisk Musikkmagasin nummer 3, 2011.